Jeg husker dagen jeg sluttet å gråte, dagen da tårene tok slutt. Det var den dagen kroppen opplevde at det ble for mye. Å gråte ble utrygt så kroppen bestemte seg for å holde tårene tilbake i uoverskuelig fremtid.

Dagen i dag er vanskelig og smertefull, hjertet er såret og hodet er overveldet. Jeg søker å skape rom for det som rører seg i meg og finne støtte i min praksis. I det jeg åpner hjertet finner jeg sårbarhet og motstand. Halsen strammer seg og blikket sløres, men selv ikke dype pust lar tårene få lov til å slippe løs. Kroppen minnes og holder tilbake i et tappert forsøk om å beskytte meg mot "det farlige".

Men jeg er er ikke alene, du ser hva som er i ferd med å skje. Du setter deg ned ved siden av meg og legger armene rundt meg. I din kropp bor det andre minner, og i møte med deg skifter dynamikken. Du holder meg stødig, kroppen min søker ly i din og finner trygghet. Blokkeringene smelter bort, og fastlåste ord og tårer forløses i et hikst. Sammen beveger vi oss gjennom, og kommer ut på den andre siden med fornyet forståelse og livskraft.

Vi mennesker trenger hverandre mer enn noen gang. Det handler ikke bare om å være forbilder, støttespillere, motivatører og veiledere. Det handler om å møte hverandre på en dypere og mer inkluderende måte.

Vi mennesker har potensiale til å interagere med hverandres biologiske systemer på en slik måte at vi fungerer som en organisk enhet. Vi kan være i hverandres opplevelser og regulere hverandres emosjoner.

Det er ikke nok å bare løfte blikket. Vi må møte hverandre, se hverandre, lytte til hverandre og holde hverandre. I dette samspillet er vi med på å øke kapasiteten til den bærende kraften i eget liv.